Det var en gang en mann som hadde tre sønner, Per og Pål og Espen Askeladd; men annet enn de tre sønnene hadde han ikke heller, for han var så fattig at han eide ikke nåla på kroppen, og derfor sa han titt og ofte til dem, at de fikk ut i verden og se å tjene sitt brød; hjemme hos ham ble det så ikke annet enn sveltihjel likevel. Et godt stykke borte fra stua hans lå kongsgården, og like utenfor vinduene til kongen hadde det vokset opp en eik, som var så stor og diger at den skygget for lyset i kongsgården; kongen hadde lovt ut mange, mange penger til den som kunne hugge ned eika; men ingen var godfor det, for så fort en skåret en flis av eikeleggen, vokste det to isteden. Så ville kongen også ha gravet en brønn, som skulle holde vann hele året; for alle grannene hans hadde brønn, men han hadde ingen, og det syntes kongen var skam. Til den som kunne grave en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, hadde kongen lovt ut både penger og annet. Men det var ingen som kunne få gjort det; for kongsgården lå høyt, høyt oppe på en bakke, aldri før hadde de gravet noen tommer, så kom detil harde berget. Men da nå kongen hadde fåtti hodet at han ville ha gjort disse arbeidene, så lot han lyse opp på alle kirkebakker både vidt og bredt, at den som kunne hugge ned den store eika i kongsgården og skaffe ham en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, han skulle få kongsdatteren og halve riket.

Det var nok av dem som ville prøve seg, kan du vel vite, men alt de knartet og hugg, og alt de rotet og grov, så hjalp det ikke, eika ble tykkere og tykkere for hvert hugg, og berget ble ikke bløtere det heller. Om en stund så ville de tre brødrene i veien og prøve seg også, og det var faren vel nøyd med, for vant de ikke kongsdatteren og halve riket, så kunne det da hende de fikk tjeneste ensteds hos en bra mann, tenkte faren, og mer ønsket ikke han; og da brødrene slo på det at de ville til kongsgården, sa faren ja på flygende flekken, og så la Per og Pål og Espen Askeladd av gårde