Det var engang en kone som hadde syv sultne unger,
og dem stekte hun pannekaker til. Det var råmelks-kake,
den lå i pannen og este seg så tykk og god, og ungene sto omkring, og gamlefar satt og så på.
"Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten," sa den ene ungen.
"Å kjære deg," sa den andre.
"Å kjære, vene deg," sa den tredje.
"Å kjære, vene, snille deg," sa den fjerde.
"Å kjære, vakre, vene, snille deg," sa den femte.
"Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg," sa den sjette.
"Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg," sa den syvende,
og så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre,
for de var så sultne og snille.
"Ja, barna mine, bi nå bare til den vender seg," sa hun
- til jeg får vendt den, skulle hun sagt -
"så skal dere få pannekake alle sammen; se bare hvor tykk og velnøyd den ligger der."
